Ivaretakelse av tolken

Helse, miljø og sikkerhet i en uforutsigbar arbeidshverdag

Ann Beathe Dimmen,

Bachelor i tegnspråk og tolking, NTNU

Bachelor i samfunnsvitenskapelige fag; psykologi, NTNU

Frilans tegnspråktolk

Jeg har vært på mange HMS- kurs og foredrag i mitt liv, slik de fleste andre som deltar i yrkesarenaene i Norge har og. I Arbeidsmiljøloven (2006) §3-1 står det nemlig at arbeidsgivere skal utføre «systematisk helse-, miljø-, og sikkerhetsarbeid på alle plan i virksomheten».

I løpet av et yrkesaktivt liv vil man antagelig ta del i flere slike kurs og foredrag. Som tolk, har vi kanskje tatt del i flere enn de fleste. Men da i rollen som tolk, ikke som arbeidstaker selv.

Betraktingene nedenfor er basert på foredraget jeg holdt om samme tema på Tolkens dag på Oslo Met 23. september 2024, og sett på i lys av mitt virke som frilans tegnspråktolk. Likevel kan det også tenkes å være overførbart både for ansatte tegnspråktolker og tolker innenfor talespråk, ettersom vi som regel har oppdrag alene eller i team utenfor tolkesentralenes kontroll.

Vi møtes ute på oppdrag, eller jobber hjemmefra, digitalt eller via telefon. Vi gjør en jobb, samarbeider, tolker. Etterpå går vi hver til vårt, enten det er tilbake til tolketjenesten, hjemover eller videre på neste oppdrag. Dette er vår arbeidshverdag, uavhengig av om vi er ansatt eller frilans, tegnspråktolk eller talespråktolk.

Tolkens oppgave er å «tolke og formidle kommunikasjon mellom personer som ikke kan kommunisere med hverandre uten tolk» (Akademikerforbundet, profesjonsetiske retningslinjer, 2023), men hvor det tolkes, hvilken metode og hva som tolkes kan variere (NOU, 2023:20, s. 251-252 og s. 259).

Hvordan er det egentlig å tilbringe største delen av arbeidshverdagen, i andres kontekst? Vi er med i situasjonene, ikke i kraft av oss selv, men som tolk. Vi er med på pauserommet i lunsjen. I forelesningssalen. På festen eller bryllupet. Tolking av planlagte eller spontane møter, digitalt eller via telefon. På anleggskontoret. I bakgården på en dugnad i sameiet. Kanskje foran høyttaleren på konserten. Eller til og med opp på bass-boksen, for det var mest hensiktsmessig plassering. I samtaler med politi eller barnevern, rettsvesen eller sosialkontor, møter som kan ha store konsekvenser for personene vi tolker for. Eller vi tolker på sykehuset, mens noen tar sitt siste farvel, eller får beskjed om en alvorlig diagnose. Så forskjellig kan jobben vår være.

I andre yrker og på arbeidsplasser, er det vanlig å gjennomføre lovpålagte risikovurderinger, vernerunder og sette i gang forebyggende tiltak for å minimere risiko for skader og belastning på arbeidstakerne. Men, ute på oppdrag, langt fra styrende organ, hvem tenker på HMS for tolken, egentlig?

Et godt arbeidsmiljø er anerkjent som en viktig faktor for å unngå at arbeidstakere faller ut av yrket, og knyttet til et bærekraftig arbeidsliv (STAMI, Statens arbeidsmiljøinstitutt, 2021). Å ivareta tolkenes arbeidsmiljø og trivsel kan dermed tenkes å bidra til å minimere at kvalifiserte tolker forlater yrket. Risikoen for at erfarne tolker forsvinner fra yrket kan illustreres med Tolkene i Akademikerforbundet (TiA) sin undersøkelse blant 188 frilanstolker i 2022. 74 prosent av tolkene svarte at «de i løpet av de to siste årene har vurdert å slutte eller har sluttet» (Akademikerforbundet, 2022). Årsakene som ble oppgitt var i hovedsak lønns- og arbeidsvilkår, og organiseringen i Nav.

Et arbeidsmiljø kan ifølge STAMI (2021) ses på som et samlebegrep for flere faktorer som påvirker en arbeidstakers helse og trivsel. Tradisjonelt har forskningen vært spesielt opptatt av å se på risikofaktorene, og hvordan minimere disse, men flere studier retter nå også fokus på de beskyttende faktorene, altså faktorer som er knyttet til lavere helseplager og økt trivsel. STAMI tar utgangspunkt i disse to perspektivene, og definerer «et godt arbeidsmiljø som en kombinasjon av fravær av risikofaktorer og tilstedeværelse av beskyttende faktorer» (STAMI, 2021, s. 29). En beskyttende faktor kan for eksempel være god støtte fra kollegaer eller ledelse, mens en risikofaktor kan være høyt arbeidspress og lite anerkjennelse.

STAMI deler videre de sysselsattes eksponering til arbeidsmiljø inn i fire hovedområder; organisatorisk og psykososialt arbeidsmiljø, som omhandler faktorer ved organisering og arbeidstid og relasjonelle faktorer; mekanisk arbeidsmiljø, som omhandler hvordan arbeidet utføres; kjemisk og biologisk arbeidsmiljø, som omhandler arbeidstakers kontakt med kjemiske og biologiske stoffer å gjøre; og fysisk arbeidsmiljø, som går på de fysiske rammene hvor arbeidet foregår i.

Alle faktorene ovenfor spiller inn i en arbeidstakers opplevelse av sitt arbeidsmiljø. Hos de fleste arbeidsplasser kan det tenkes at disse faktorene er relativt stabile og forutsigbare over tid, gitt at man har et fast arbeidssted, faste kollegaer og oppgaver man forholder seg til. Da er det mulig å lage rutinebeskrivelser og risikovurderinger for arbeidet man utfører og arbeidsplassen generelt. Men hva med tolkene, som arbeider på tvers av alle arenaene i samfunnet?

Som jeg har nevnt tidligere, har vi tolkene uavhengig av tolkemetode, språk, tilknytningsform og organisering, en ting til felles; Som tolk gjennomfører vi oppdrag, utenfor styrende organ sin kontroll. Dette betyr at vi selv må vurdere oppdragene, og fungere som talsperson for vår egen yrkesgruppe. Samtidig er tolkeprofesjonen fremdeles en ung profesjon, som andre profesjonsutøvere kan være usikre på hvordan de skal forholde seg til, og hva som er tolkens arbeidsoppgaver (Haualand, Nilsson og Raanes, 2018). Opplever vi at vi blir anerkjent og sett, og har et handlingsrom som profesjonsutøver, til å kunne be om tilrettelegginger og bli tatt hensyn til? Jeg vil utsagnet «jeg er bare tolk», til livs, for det er ikke bare-bare.

Et annet tankekors er at vi er prisgitt at aktørene som tar oss imot ute på oppdrag gir oss informasjon om eventuelle sikkerhetsrisikoer vi er utsatt for, på fagområder vi selv ikke har kompetanse på å vurdere risiko i. Vi tolker jo på sykehus, industriområder og andre risikofylte arbeidsplasser. Men jeg har bachelor i språk, ikke i smitterisiko, kjemikalier eller tungtransport. Vi bør gjøre det til en ryggmargrefleks å etterspørre om det er behov for noe beskyttelsesutstyr om vi beveger oss på områder hvor dette kan være sannsynlig. En «usynlig» tolk kan også trenge vernesko eller smittefrakk. I tillegg bør vi være påpasselige for eksempel når vi tolker mange sykehusoppdrag etter hverandre, ikke bare for egen del, men også for de vi tolker for. Kan vi risikere å dra med oss smitte fra en avdeling til en annen, fra en tolkebruker til en annen?

I tillegg til de fysiske risikoene vi potensielt utsettes for ute på oppdrag, er noen av oppdragene av en slik art at vi også kan utsettes for psykiske belastninger. Enkelte tolkeoppdrag kan være emosjonelt krevende og belastende for tolken, utover den rent språklige og tolketekniske utfordringen. For eksempel kan det oppleves emosjonelt utfordrende for tolken å skulle tolke en traumatisk hendelse (Øhre, Saltnes og Eidberg, 2018). Traumatiske situasjoner kan for eksempel være formidling av alvorlige diagnoser, dødsfall, overgrep eller andre alvorlige hendelser.

Denne problemstillingen er spesielt aktuell i arbeid innenfor helse (Bontempo og Malcom, 2012), og fenomenet kalles vikarierende traumatisering (McCann og Pearlman, 1990, i Bontempo og Malcom, 2012). Gjentatt eksponering for slike traumatiske situasjoner kan, på samme måte som andre helsearbeidere, føre til arbeidsrelatert stress. Har vi opparbeidet oss gode rutiner for å minimere risikoen for den psykiske belastningen jobben vår kan ha?

Selv om den gamle oppfatningen av tolken som «usynlig» fremdeles henger igjen flere steder, er det viktig at tolkene tør å ta sin plass på en hensiktsmessig og profesjonelt forankret måte, for å tilrettelegge sin arbeidshverdag på best mulig måte. Å tilrettelegge for god gjennomføring av tolkeoppdraget, med tanke på lytteforhold, plassering og tekniske hjelpemidler, kan sies å være god profesjonspraksis. I situasjoner og steder hvor det kan tenkes å være nødvendig med beskyttelsesutstyr, som innen helse eller industri, bør tolken være tydelig på å etterspør dette om det ikke tilbys uten oppfordring. Samtidig kan ikke dette være et ansvar ene og alene på tolken. Tolkene må i utdanningsløpet bli trent i å kjenne igjen risikofaktorer, godt rustet i sin rolleforståelse som tolk, og kjenne til mulighetene og handlingsrommet for best tilrettelegging for å kunne gjennomføre oppdraget på en god måte. I tillegg bør de bli lært i å opparbeide gode rutiner som har til sikte å minimere risiko for fysiske belastningsskader og emosjonell belastning i sammenheng med sitt arbeid.

Selv om tolkene er «alene i feltet» og må ta mye ansvar for eget arbeidsmiljø, er det noen risikofaktorer som også bør bli tatt tak i på et organisatorisk nivå, slik som lønn og arbeids-vilkår. Dersom tolkene velger å forlate yrket etter noen år, risikerer tolketjenestene å miste verdifull kompetanse og ressurser, som vil ta tid å erstatte. Brukernes krav til kompetente tolker, og dekningsgraden på tolkeoppdragene vil påvirkes negativt, i en tid hvor det stilles stadig høyere krav til kompetente tolker, i arbeid og utdanning. Det er derfor viktig at styrende organ er bevisst på dette i tiden fremover, for å minimere samfunnskostnader tilknyttet turnover, og for å opprettholde sin lovhjemlede plikt til å tilby en forsvarlig og kompetent tjeneste.

Litteraturliste

Akademikerforbundet (2023). Tolkenes Profesjonsetiske retningslinjer. https://www.akademikerforbundet.no/sfiles/8/01/79/1/file/tias-tolkenes-profesjonsetiske-retningslinjer-vedtatt-2023.pdf

Akademikerforbundet (2022, 17. februar). 3 av 4 frilanstolker har sluttet eller vurderer å slutte - Ganske skremmende, mener Tolkene i Akademikerforbundet. Akademikerforbundet. https://www.akademikerforbundet.no/nyheter/3-av-4-frilanstolker-har-sluttet-eller-vurderer-a-slutte-ganske-skremmende-mener-tolkene-i-akademikerforbundet/

Arbeidsmiljøloven (2006). Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). (LOV-2005-06-17-62). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62

Bontempo, K., og Malcom, K. (2012). An Ounce of prevention is worth a pound of cure: Educating interpreters about the risk of vicarious trauma in healtcare settings. In Malcolm, K & Swabey, L (Eds) In our hands: Educating healthcare interpreters. Washington DC: Gallaudet University Press. 105-130. https://www.academia.edu/1942525/Bontempo_K_and_Malcolm_K_2012_An_ounce_of_prevention_is_worth_a_pound_of_cure_Educating_interpreters_about_the_risk_of_vicarious_trauma_in_healthcare_settings_In_Malcolm_K_and_Swabey_L_Eds_In_our_hands_Educating_healthcare_interpreters_Washington_DC_Gallaudet_University_Press_105_130

Haualand, H., Nilsson, A-L. og Raanes, E. (2018) Tolker og tolking – en introduksjon. I Haualand, H., Nilsson, A-L. og Raanes, E. (Red), Tolking: Språkarbeid og profesjonsutøvelse (1. utg., s. 11 -37). Gyldendal Norsk Forlag.

Nav Hjelpemidler og tilrettelegging (2020). Endring av retningslinjer for oppmøtetolk. Internt rundskriv, datert 24.04.2020.

NOU 2023: 20. (2023). Tegnspråk for livet— Forslag til en helhetlig politikk for norsk tegnspråk. Kultur- og likestillingsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-20/id2984187/?ch=1

STAMI (2021). Faktabok om arbeidsmiljø og helse.